De store omveltningene i Midtøsten de siste tretti årene har gjort at kurderne i Irak og Syria har klart å tilkjempe seg et visst territorielt selvstyre. Men de er fortsatt truet på alle kanter, særlig i Rojava, hvor de frykter en tyrkisk invasjon.
Jordskjelvene 6. februar har gjort livet enda vanskeligere for syrerne. Etter snart tolv år med borgerkrig kan katastrofen gjøre slutt på Bashar al-Assads diplomatiske isolasjon. Men staten han leder, har mistet kontrollen over store deler av territoriet.
Regjeringen i Ankara har avfeid alle anklagene om sivile tap i Nord-Syria og systematisk lagt skylden på de kurdiske styrkene.
En halv million mennesker har mistet livet og tolv millioner har blitt drevet på flukt. Våren 2011 så framtiden mørk ut for regimet. Nå virker det som det er reddet, ikke bare av Russland og Iran, men også av et splittet samfunn kontrollert med jernhånd i fem tiår.
Assad-regimets militære seier er ennå ikke et faktum, men den syriske ledelsen har allerede fått nabolandene over på sin side og øyner en gjeninnlemmelse i Den arabiske liga.
Fem år etter IS’ nederlag i Kobane, kjemper kurderne og araberne i Rojava mot geopolitiske hestehandler for å bevare sitt politiske prosjekt.
Tyrkia har invadert Nordøst–Syria for å stanse det kurdisk-ledede selvstyreprosjektet. Invasjonen har stokket om kortene i Syria og skapt nye naturstridige allianser i borgerkrigens åttende år.
Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria trues av et vinglete syrisk regime og et aggressivt Tyrkia, men spenningene mellom kurderne og araberne i de selvstyrte områdene er i ferd med å forsvinne.
Hva vet vi om radikalisering av ungdom? En analyse av sakene som har vært innom fransk rettsvesen viser at nederlag på skolen, sosiale medier, ønske om å provosere, seksualitet og religion kan tippe ungdommer i
voldelig retning.
Russland har reddet Assad-regimet militært, men er ikke kommet nærmere en politisk løsning på konflikten som de vestlige landene, Tyrkia, Israel, Saudi-Arabia og ikke minst Iran forsøker å snu til sin fordel.
Mens Den islamske stat (IS) er i ferd med å utraderes i Syria, har krigen i landet tatt en ny og brutal vending. Den sju år lange konflikten har lagt store deler av landet i ruiner, men den lille kurdiskstyrte enklaven Afrin i nordvest har vært relativt uberørt av krigen og også tatt imot mange fordrevne fra resten av landet. Det endret seg da Tyrkia startet en omfattende luft- og bakkeoperasjon med det orwellske krig-er-fred-navnet «Olivengren» 20. januar. Afrin er en av tre kantoner i Nord-Syria som har vært styrt av det kurdiske partiet PYD (Parti for demokratisk union) siden
Å koble fortiden til nåtiden er viktig for Nasjonalistgarden. Det viser navnene på militsens fire brigader.
Assad-regimet har ikke bare fått hjelp fra Russland, Hizbollah og Iran. Frivillige fra hele den arabiske verden har sluttet seg til den panarabiske militsen Den arabiske nasjonalistgarden.
2000 franske fremmedkrigere har dratt til Syria og Irak, og Frankrike har opplevd flere brutale terrorangrep de siste årene. Nå raser debatten om drivkraften til jihadistene: radikal islam eller en radikalisme som bruker islam som påskudd?
Utsiktene til en varig fred i Syria virker like langt unna som straff for forbrytelsene som er begått i den seks år lange krigen. Det forsøker land, organisasjoner og privatpersoner å gjøre noe med.
Kurderne er spydspissen i slaget om Raqqa, Den islamske stats bastion i Syria. Samtidig forsøker de å etablere et unikt politisk prosjekt i et Midtøsten dominert av stormaktsspill.
Om borgerkrigen i Syria skiftet kurs da Russland involverte seg militært i september 2015, har også de kurdiske styrkene og deres allierte i Syrias demokratiske styrker (SDF) spilt en sentral rolle i å presse tilbake Den islamske stat (IS). Da USA i begynnelsen av juli annonserte at de ville stanse hjelpen til opprørsmilitsene, bekreftet det en kjensgjerning som har blitt stadig mer åpenbar siden slaget om Kobane i 2014: De vestlige bombeangrepene mot jihadistene er ikke effektiv uten en styrke på bakken og bare SDF er i stand til å fylle denne rollen. Med russisk luftstøtte og hjelp fra utenlandske
Slaget om Aleppo. Sunnifundamentalister mot et regime støttet av sekteriske sjiamilitser? Moderate eller radikale? All kompleksiteten i den syriske borgerkrigen er konsentrert i slaget om Aleppo.
Vesten vil utslette Den islamske stat uten å sende inn bakkesoldater. Dermed må de samle de største væpnede gruppene i Syria og innlede en politisk overgang. Men dette scenariet kolliderer brutalt med virkeligheten.
Syria var uviktig for USA, inntil landet ble viktig for alle de andre aktørene i Midtøsten.
Mens nye fredsforhandlinger forberedes i Genève, har den syriske hærens og Hizbollahs nylige seire fått USA til å sende våpen til opprørerne. Blodbadet vil fortsette, så lenge alle i spillet rundt Syria fortsetter å se på konflikten som et nullsumspill.
Hvordan rapportere fra et 18 måneder langt opprør når det er farlig å bevege seg på bakken? Assad-regimets framferd er utvilsomt brutalt, men når mediene ikke verifiserer informasjonen de får fra ulike opposisjonsgrupper er det mer propaganda enn nyheter de formidler.
På tross av Assad-regimets brutale framferd, fortsetter demonstrantene å utfordre det. Kravene deres er de samme som i Bahrain og Jordan, men intern splittelse og utenlandsk innblanding truer med å skape konflikt mellom trossamfunn.
Søndag 31. juli angrep de syriske regjeringsstyrkene byen den symbolske opprørsbyen Hama. Le Monde diplomatiques Alain Gresh besøkte byen like før angrepet.
