14. mai skal tyrkerne stemme på hvem de vil ha til president de neste fem årene. Den stadig mer autoritære Recep Tayyip Erdoğan utfordres av en broket, men samlet opposisjon. Vil han ty til ulovlige midler for å sikre gjenvalg?
I oktober feirer republikken Tyrkia hundreårsjubileum. President Recep Tayyip Erdoğan vil gjerne bli gjenvalgt før den tid, for å bli hedret på lik linje med landsfader Atatürk. Men jordskjelvene 6. februar kan nå ha forpurret Erdoğans ambisjoner.
I flere tiår har sultestreik vært en strategi for å få gjennom politiske krav for tyrkiske venstreradikale og kurdiske aktivister. Den tyrkiske staten har svart med å bygge fengsler som forhindrer all kollektiv organisering.
Istanbul er i ferd med å bli et kulturelt sentrum for arabisk kultur og åndsliv, som et fristed for arabiske opposisjonelle og intellektuelle. Men med Erdoğans geopolitiske spill er framtiden til den arabiske diasporaen i Tyrkia langt fra sikker.
Etter at islamsk-konservative AKP kom til makten i 2002, har det arabiske språket gradvis fått tilbake noe av sin tidligere opphøyde status i Tyrkia. Den nye konservative eliten bruker ofte arabisk-islamske uttrykk for å mane fram nostalgi for landets osmanske fortid.
3,5 millioner syriske flyktninger bor i Tyrkia. De ble først tatt imot med åpne armer, men etter valgnederlag, økonomisk nedgang og dårlig håndtering av koronaepidemien forsøker Erdoğan nå å blidgjøre en opinion som har skiftet mening.
Tyrkia er på kollisjonskurs med USA etter kjøp av et russisk luftforsvarssystem og uenigheter i Syria. Hvor langt vil NATO strekke seg for å bevare Tyrkia i folden?
Etter det mislykkede statskuppet i Tyrkia i 2016 har mange av Fethullah Gülens tilhengere flyktet til Europa, hvor den interne kampen om bevegelsens framtid nå pågår for fullt.
Italienske velgere har nok en gang fått erfare at en av de mektigste aktørene i demokratiet deres ikke bryr seg særlig om hva de vil. Og selv Tyrkias autoritære president har måttet gi etter.
Tjue måneder etter kuppforsøket til en fraksjon i hæren har 115 000 personer blitt bannlyst fra det tyrkiske samfunnet. Noen har dødd i fengsel, mens andre lever med minnet om tortur i påvente av lange fengselsstraffer.
Erobring av byen Afrin fra de kurdiske styrkene i Syria 19. mars har styrket Erdoğans krigerske propaganda. Han nøler nå ikke med å angripe NATO verbalt for å smiske med nasjonalistene, som han håper skal få ham gjenvalgt.
16. april skal tyrkerne stemme over en grunnlovsendring som vil gi Erdogan stor makt og sikre hans politiske framtid.
Samtidig som Erdogan krangler med europeiske ledere forsøker han å styrke sin makt og bedre forholdet til Saudi-Arabia og Russland, for ikke å bli satt på sidelinjen i Midtøsten.
Siden i fjor høst har de tyrkiske styrkenes represalier mot den kurdiske PKK-militsen sørøst i Tyrkia lagt flere byer i grus, og vitner rapporterer om alvorlige overgrep mot befolkningen.
Tyrkias president har startet en klappjakt på akademikere, journalister og politikere som protesterer mot hans autoritære tendenser, mener lederen for opposisjonspartiet HDP.
Tyrkias president fikk ikke flertallet han trengte for å utvide sin makt i valget i juni. For å øke sjansene i nyvalget i november har han skjerpet undertrykkingen av venstresiden og kurderne.
Henrettelsen av armenske intellektuelle i Istanbul natt til 25. april 1915 innledet folkemordet på 1,3 millioner armenere. På noen måneder ble to tredjedeler av armenerne i Det osmanske riket massakrert. Fortsatt sliter Tyrkia med å vedkjenne seg sitt ansvar for utryddelsen og overgrepene mot landets minoriteter.
24. april minnes armenerne sitt hundre år gamle traume. Historien kaster sin lange skygge over politikkens steile fronter, som tilsynelatende er redusert til ett ord: folkemord.
I allianse med president Erdogan presset Gülen-bevegelsen hæren ut av politikken. Nå har bevegelsen skilt lag med Erdogan etter hans autoritære, islamistiske og korrupte vending.
Demonstrasjonene i Istanbul i fjor viste en annen side av det tyrkiske samfunnet. En side vi også gjenfinner hos en ny generasjon forfattere.
I 2002 framsto Erdogan som personifiseringen av folkets kamp mot den sekulære eliten og militæret. Elleve år senere viser de nylige demonstrasjonene et dypt splittet land.
Etter at det islamske Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) vant valget i juli, har fundamentene til den sekulære tyrkiske staten begynte å briste. AKP ønsker å reformere grunnloven for å gjøre den mer demokratisk. Og ortodokse kemalister svarer med å anklage statsministerer Erdogan og president Gül for å ville innføre et Iran-lignende system. Men det dreier seg hovedsakelig ikke statsledernes tro eller militærets rolle som garantist for en sekulær stat. Sakens kjerne er hvor mye makt kemalistene egentlig har. I det sekulære Tyrkia er «kemalistreligionen» overalt, alle tyrkiske landsbyer har en byste av det moderne Tyrkias grunnlegger. Kemalistene kontrollerer ikke bare militæret, men også de hemmelige tjenestene og politiapparatet så vel som store deler av rettsvesenet, universitetene og byråkratiet. Og i øst blir kurderne stadig mer aktive. Le Monde diplomatique har besøkt Tyrkia.
Den tyrkiske hæren trapper opp kampen mot de kurdiske separatisten. På tross av at det ble erklærte våpenhvile i oktober 2006, har det militære nærværet i den kurdiske delen av Tyrkia og langs grensen til Irak økt. Og sammenstøtene inntreffer fortsatt mellom den tyrkiske hæren og PKK. Hærens og medienes krigeriske holdninger står ikke i stil med den reelle trusselen PKKs 3000 soldater utgjør. Den omfattende ødeleggelsesoperasjonen den tyrkiske hæren påbegynte i 1992 har ført til stor utvandring fra de rurale områdene, og svekket den politiske kampen for selvstendighet. Le Monde diplomatique har kjørt gjennom de kurdiske områdene. Vil et selvstendig Kurdistan noen sinne se dagslys?
