Verden – Side 94

Irans oppvåkning

Renault-konsernets beslutning om å gjøre store investeringer i Iran illustrerer i hvilken grad landet har forandret seg i løpet av de 25 årene som er gått siden revolusjonen i 1979. Andre selskaper er i ferd med å følge etter.

april 2004

Valg i et skadeskutt Algerie

En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.

april 2004

Berlusconis symbolske statskupp

Bianco, rosso, verde… e azzurro. Mappe e colori dell’Italia politica (Hvitt, rødt, grønt… og blått. Det politiske Italias kart og farger) Av Ilvo Diamanti Il Mulino, Bologna, 2003, 181 sider. Le Nouveau prince (Den nye fyrsten), Av Pierre Musso Editions de l’Aube, La Tour-d’Aigues, 2003, 195 sider. I fjor utkom to nødvendige bøker for den som vil forstå «berlusconismen» og det Italia som ga Silvio Berlusconi makten. Ilvo Diamanti understreker i sin bok fenomenets «kompleksitet», og sier seg dermed enig i Pierre Mussos påstand om at man ikke kan forklare dette fenomenet ved å redusere det til enkle begrep som «telepopulisme» eller «telekrati». Og det er enda mer feilslått å snakke om «telefascisme» eller «elektronisk peronisme».Selv om det er elementer av sannhet i disse forenklede forklaringene, forbigår de det viktigste når de reduserer den utrolige suksessen til Il Cavaliere (ett av Berlusconis kallenavn) til det faktum at han kontrollerer samtlige italienske TV-selskaper. Ifølge Pierre Musso har et «symbolsk statskupp» funnet sted – erobringen av italienernes drømmer og forestillinger. Musso er professor i informasjons- og kommunikasjonsvitenskap, og understreker at «tv-mediet ikke bare er et manipulasjonsredskap», men «først og fremst en sosial forbindelse, det vil si et bånd – for ikke å si et speil – mellom et samfunn og dets forestillinger». Musso vil med sin bok vise hvordan Il Cavaliere utnyttet krisen i de tradisjonelle partiene for å gjøre dette symbolikkens fremste domene til sitt, og etablere sitt «hegemoni» (i den betydningen den marxistiske filosofen Antonio Gramsci gir dette begrepet: politisk og kulturelt herredømme over et samfunn). For å forstå fenomenet Berlusconi må man kjenne til historien om hvordan denne magnaten fra Milano kom til toppen, og det grunnleggende elementet i denne historien er de strategier han satte i verk i forhold til bruken av TV-mediet. Berlusconi går for øvrig også under kallenavnet «forestillingenes manager».I 1990-årenes politiske tomrom – som var et resultat av kombinasjonen av Berlinmurens fall og den italienske antikorrupsjonsoperasjonen «Rene hender» – «investerer Berlusconi på nytt i symbolbruk og i italienernes drømmer». Han gir et bilde av seg selv som en slags ny Kristus som «inkarnerer og forener» de mest populære skikkelsene i Italia («formann i fotballklubben AC Milan, en rik og mektig lykkejeger, fjernsynets og Kirkens største stjerne – en slags pavefigur»). Samtidig gir han «forbrukerborgerne» i Italia «en liberal og konservativ amerikansk drøm, omformet av latinske og katolske tradisjoner», det vil si den drømmen hans tv-kanaler har formet i over to tiår. Med utgangspunkt i situasjonen i Italia tar Musso for seg den grunnleggende forbindelsen mellom politikk og billedbruk, en forbindelse som også har ført til en krise på den franske politiske scene. Har denne modellen et «eksportpotensial», slik Musso hevder? Både hans og Diamantis bok understreker egentlig i hvor stor grad situasjonen i Italia er spesifikk.Ilvo Diamanti, professor i statsvitenskap, undersøker hva som er igjen av de store lokalpolitiske tradisjonene (som i 50 år har preget italienske kommuner, provinser og regioner) i en tid hvor «partiene, fascinert av Berlusconis suksess, foretrekker å satse på kommunikasjon, og da særlig media, og velgerne har en tendens til å fokusere på lederen heller enn partiet». Diamanti har særlig studert rotfestingen til Forza Italia, dette partiet som ble grunnlagt uten særlig rot i virkeligheten av Berlusconi i 1994. Forfatteren konkluderer med at dette partiet er «en ustødig og flytende

april 2004

Republikanernes røst

Hvis venstresiden i USA skal vinne frem, må den begynne å snakke med de mange vanlige amerikanere som stemmer på Bush – og tror det er et slag mot landets elite.

april 2004

Det store sviket

I talene sine takker Bush de amerikanske soldatene som tjenestegjør i Irak. Men han vil ikke besøke de unge mennene og kvinnene som kommer tilbake fra krigen blinde eller uten armer og bein. Dette sviket har en lang historie.

april 2004

Islam i tv-speilet

Debatten omkring det muslimske skautet i Frankrike er ikke ny. Helt siden 1989 har det hatt en strategisk plass i medienes fremstiling av muslimer i Frankrike–og her tar man sjelden vare på nyansene.

mars 2004

Krigen om Irak

Det er usikkert hvordan Irak skal styres dersom landet formelt får tilbake sin suverenitet. En meningsmåling publisert 21. februar viste at bare to prosent av irakerne vil akseptere at landet ledes av dagens styringsråd. Det er all grunn til å tro at motstanden mot okkupasjonen vil styrke seg de kommende månedene.

Skjebnetid for kurderne

1 Etter det kurdiske opprøret i 1991 ble over hundre tusen kurdere, turkmenere og assyrere fordrevet fra Kirkuk. De fleste flyktet til Erbil- eller Suleymanya-områdene. Denne fordrivelsen ble fulgt av en ?arabiseringspolitikk?, som gikk ut på å flytte arabere til Kirkuk, både frivillig og ved bruk av tvang. Arabiseringen foregikk imidlertid også før 1991. O.a. Kurdere og andre minoriteter ble fratatt retten til å kjøpe eiendom, å få opplæring i eget språk, å gi barna navn ifølge egen tradisjon og de ble generelt utsatt for diskriminering på de fleste arenaer. Arabiseringen tiltok etter 1991, men politikken har ifølge Human Rights Watch røtter helt tilbake til 1920-årene da oljen ble oppdaget i området. Saddam Hussein gjorde på dette tidspunktet utrensninger i toppsjiktet av sin klan og ryddet sin bror og fetter av veien. Hver enkelt av dem måtte sverge overfor Gud at de ville beskytte og gjenoppbygge Irak, før de måtte erklære: ?Jeg har ikke lenger tilknytning til Baath-partiet og kommer aldri til å bli medlem igjen. Fra nå av er jeg uavhengig, med Gud som vitne.? Se www.kdp.info

mars 2004

Fra Los Angeles til San Salvador

Gjengene Mara Salvatrucha og Mara 18 oppsto i Los Angeles på 1960-tallet. I dag er de store over hele Sentral-Amerika, og spesielt i El Salvador. De utkjemper en tilsynelatende irrasjonell kamp mot hverandre, men tilhørigheten til en gjeng er likevel et siste sosialt halmstrå for mange ungdommer.

mars 2004

Europa begraver asylretten

I 1997 blev indvandringspolitikken med Amsterdamtraktaten gjort til et prioriteret område for de femten EU-medlemslande. Siden da er den blevet mere og mere tillempet, tilpasset og tilslebet. Krigen mod asylretten er deklareret.

mars 2004

Skjør fredsprosess på Sri Lanka

Maktkamp mellom presidenten og statsministeren på Sri Lanka førte til politisk krise i november 2003. Fredsforhandlingene ble midlertidig lagt på is og de norske fredsforhandlerne trakk seg ut. Ett år etter at våpenhvilen trådte i kraft kontrollerer De tamilske tigrene områder i nord, mens nasjonalistiske strømninger er på fremmarsj i den singalesiske befolkningen.

februar 2004

Månedens bøker

En författning för Europa? Erik Oddvar Eriksen, John Erik Fossum og Agustín Jose Menéndez (red.) Daidalos, Göteborg, 2003, 258 s. I juni 2003 ble det lagt frem et utkast til grunnlov for EU. Grunnlovsforslaget reiser en rekke spørsmål om EUs fortsatte utvikling. Forhandlingene om EUs første grunnlov har ligget på is siden toppmøtet i Brussel i desember (se Bernard Cassen s. 10-11). Initiativet til En författning för Europa? kom fra en forskergruppe ved Universitetet i Oslo, hvis medlemmer bidrar med analyser av ulike sider ved konstitusjonsprosessen i EU. Sammen med juristene Dieter Grimm, Joseph Weiler, Ulrich Preuss og G. Frederico Mancini, samt filosofen Jürgen Habermas, tar de for seg spørsmål som: Hva er en grunnlov og hvilke funksjoner har den? Hvor går unionen? Holder den på å utvikles i retning av en egen stat, eller forblir den et redskap for medlemslandene? Hvordan er forholdet mellom stat og grunnlov? Er en grunnlov et skritt på veien til en statsdannelse, og i så fall hva slags type? Hvordan er utsiktene for en demokratisering av EU? Hvilken rolle spiller i denne sammenheng utarbeidelsen av en grunnlov? Hva er folket, det demos som skal styre seg selv? Finnes det eller kan det utvikles et europeisk demos? Hvilke karakteristikker vil det ha? Slik sett gir boken en utmerket bakgrunn for den som vil sette seg inn i EUs utvikling, uavhengig av om selve grunnloven havner på historiens skraphaug eller faller på plass i løpet av den irske formannskapsperioden frem mot valget til EU-parlament i juni. Obsolescent capitalism – contemporary politics and global disorder Samir Amin Zed books, 2003, 190 s. Kapitalismen er foreldet og i ferd med å seniliseres. Systemets ambisjoner begrenser seg nå til å opprettholde de rikes velstand, mens de fattige, dømt til evig fattigdom, i stadig større grad demoniseres som fienden. Dette er temaet i denne boken, der den Paris-utdannede egypteren Samir Amin presenterer et nedslående bilde av klodens fremtid. Her til lands er han mest kjent for boken Eurosentrismen, men Amin har også vært direktør for IDEP (FNs planleggingsinstitutt for Afrika) fra 1970-80, direktør for Third World Forum i Dakar i Senegal, samt en av grunnleggerne av tankesmien World Forum for Alternatives. Han spår at vi vil få en verden der NATO og såkalte koalisjoner av villige vil ta over for FN, der USAs hegemoni vil være mer eller mindre komplett, og der millioner er dømt til å dø for å opprettholde den sosiale orden som er innført av USA, Europa og Japan. Amins analyse av golfkrigen, krigene i det tidligere Jugoslavia og krigen i Sentral-Asia avslører omfanget av USAs strategiske målsetning. Han hevder den politiske og militære dimensjonen i USAs dominans er like signifikant som USAs økonomiske overmakt når det gjelder å avgjøre den kapitalistiske utviklingens fremtid. Amin setter frem sine teser for å åpne en debatt om jordens fremtid, og trekker selv de mest radikale konklusjoner: Kapitalismen må overvinnes om menneskeheten skal overleve. French Women Philosophers. A contemporary reader. Subjectivity, Identity, Alterity Christina Howells (red). Routledge, 2004, 453 s For første gang presenteres tekster av ledende franske kvinnelige filosofer for et engelsklesende publikum. En rekke temaer innenfor filosofi og teori berøres: etikk, psykoanalyse, juss, politikk, historie, vitenskap og rasjonalitet. Boken består av originale tekster oversatt til engelsk, med en introduksjon for hvert bidrag, hvor forfatteren presenteres. Blant bidragsyterne finner

februar 2004

Markedets grunnlov

Vanligvis setter en grunnlov opp en institusjonell ramme som gjør det mulig å velge mellom ulike politiske retninger, skriver Bernard Cassen. Dette er ikke tilfelle for EU-grunnloven, som foreløpig strandet i desember 2003.

februar 2004

Det svarte hullet i Guantanamo

Fangene på Guantanamo kalles «fiendtlig stridende», et begrep som er fremmed både for amerikansk rett og for folkeretten. Bush-administrasjonen møter sterk kritikk fra jurister, menneskerettighetsorganisasjoner og medier, som fordømmer det juridiske vakuum Guantanamo-fangenes fortsatt holdes i. I nesten to år er rundt 660 «fiendtlig stridende» holdt internert i all hemmelighet på den amerikanske Guantanamo-basen på Cuba, i forakt for alle internasjonale bestemmelser. De ble tatt til fange i Afghanistan eller Pakistan eller er blitt utlevert av tredjeland. Erklæringer fra USAs president i forbindelse med «krigen mot terrorisme» er den eneste angivelige rettferdiggjøringen av dette fangenskapet. Per dags dato er det ikke tatt ut noen offisiell siktelse mot fangene, og ad hoc-militærkommisjonene som ble varslet i 2001, er fremdeles ikke blitt opprettet. Vi oppholdt oss på Guantanamo-basen i flere dager, men fikk aldri kontakt med noen av fangene. Det sørget general Geoffrey Millers menn for – generalen er leirens kommandant og sjef for Joint Task Force (JTF), som får sine ordrer direkte fra Pentagon. Journalister som besøker anleggene, blir holdt borte fra høysikkerhetsfengslene og får bare et glimt av fangene i Camp 4, hvor de «samarbeidsvillige» fangene holdes. Det er forbudt for journalister å snakke til fangene eller å svare på deres anrop. Guantanamo-basen opplevde en viss nedgangstid frem til høsten 2001 og krigen i Afghanistan, men har siden dette vokst uten stans. Den militære og sivile besetningen er tredoblet, slik at basen nå rommer 6000 sjeler. JTF-enhetene og fengselet er installert i en tidligere ubebygd sone. På kartene over basen finnes ingen tegn som antyder eksistensen av verken interneringssenteret eller de tallrike tjenestebygningene som omgir det. Når man nærmer seg høysikkerhetssonen, blir man tvunget til å kjøre videre i sikksakk mellom oransje sperringer, slik at vaktpostene lettere skal kunne kontrollere hver eneste bil. Etter at den muslimske fengselspresten og to tolker (feilaktig) ble anklaget for spionasje, er sikkerhetstiltakene blitt forsterket. Camp Delta er delt i fire og kan ta imot 1000 personer. Da vi var der, inneholdt den 660 fanger av 42 forskjellige nasjonaliteter. Den er omgitt av flere nettinggjerder i metall, som er dekket av grønn nylon og med piggtråd som det går høyspent strøm gjennom, på toppen. I cellene står lyset på hele natten, og de blir hele tiden overvåket av voktere som går runder eller sitter i vakttårnene. Forholdene er så ille at leiren har registrert 32 selvmordsforsøk (utført av 21 fanger). Ifølge kaptein John Edmondson, kirurgen som leder fengselssykehuset, får 110 fanger (det vil si hver sjette) oppfølging på grunn av psykiske forstyrrelser, stort sett som følge av depresjoner. 25 av dem får psykiatrisk behandling. En annen fange som har gjennomført periodiske sultestreiker i ett år, var også innlagt under vårt besøk og fikk tilført næring intravenøst. I minst tre av de fire leirene er interneringsforholdene nedslående. Det er enheter på 48 celler i to rader med 24 i hver, og hver celle måler knapt to ganger to og en halv meter. Veggene og dørene er av metallnetting, noe som umuliggjør ethvert privatliv. Rutinen blir bare avbrutt av en ensom tjue minutters lufterunde i et stort bur på betonggulv, kombinert med en fem minutters dusj tre ganger i uken – og med reglementert mundur for hver forflytning: hånd- og fotjern forbundet med lenker. I Camp 4 får vi øye på en gruppe bestående av menn som

februar 2004

«Patriotiske» lover

Etter det som skjedde 11. september 2001, har muslimer fra de arabiske landene og Sørøst-Asia vært de fremste ofrene for Bush-administrasjonens frihetsdrepende tiltak. Mer enn 1000 er blitt arrestert på grunn av sin tro eller sin etniske opprinnelse. De har vært internert i uker og måneder, men ingen av dem er blitt tiltalt for terroristiske forbrytelser.Under dekke av kampen mot terrorisme kan administrasjonen nå faktisk gjennomføre operasjoner i all hemmelighet, slå ned på uønskede standpunkter, sette borgerne under overvåkning (selv når det ikke finnes noen grunn til å mistenke dem for kriminell virksomhet) og innhente følsomme opplysninger om privatlivet til utenlandske statsborgere og utlendinger som bor i USA, i etterforskningsøyemed.De mest kjente i dette arsenalet av lover er USA Patriot Act og Homeland Security Act (Loven om indre sikkerhet), som ble vedtatt 26. oktober 2001. De har fått følge av en overflod av andre tiltak og antiterrordekreter som er blitt besluttet av administrasjonen. Via denne omveien har administrasjonen selv tiltatt seg den myndigheten som Kongressen nektet den. Loven om borgernes rettigheter (Bill of Rights) er det hittil siste offeret for krigen mot terrorismen. Visepresident Richard Cheney tonet flagg da han kort tid etter 11. september 2001 erklærte: «Mange tiltak vi har vært nødt til å treffe, kommer til å inngå permanent i livet i Amerika, de vil bli en del av en ny ‘normalitet’.» Dette er skremmende utsikter, ifølge advokat Deborah Pearlstein. For henne vil denne ‘normaliteten’ i virkeligheten si at man «fjerner seg fra rettsstaten. USA betrakter seg ikke lenger som knyttet til de prinsippene som lenge utgjorde denne statens grunnlag.»«For seks måneder siden,» bemerker jussprofessor David Cole, var sju prosent av amerikanerne bekymret over innskrenkningen av de individuelle friheter. I dag er denne andelen ifølge fjernsynsselskapet CBS på 52 prosent.» Alle de demokratiske presidentkandidatene har satt spørsmålstegn ved USA Patriot Act og stilt krav om at den må oppheves eller endres: «Det har pågått en stor debatt om nødvendigheten av å ofre retten til frihet på sikkerhetens alter. I praksis er det imidlertid først og fremst utlendingers rettigheter regjeringen har ofret. Men slik Hamdi- og Padilla-sakene (se hovedartikkel) viser, åpner kanskje det vi gjør mot utlendinger som er blitt amerikanske statsborgere, veien for det man kommer til å gjøre mot andre amerikanere i morgen.» Inngrepene i de grunnlovsfestede rettighetene begynte ikke med Bush. I kjølvannet av det første attentatet mot World Trade Center i 1993, og etter attentatet mot den føderale bygningen i Oklahoma i 1995, vedtok Kongressen Anti-Terrorism Act, «et av de verste angrepene på Grunnloven på mange tiår». Denne loven gjorde på ny forsamlinger til en mulig forbrytelse, og den opprettet en spesialdomstol med tilgang til hemmeligstemplet informasjon (forsvarshemmeligheter) for å kunne utvise utlendinger som var mistenkt for terrorisme. Og fremfor alt opphevet Antiterrorismeloven den loven – som bare var noen få år gammel – som forbød FBI å etterforske virksomhet som kom inn under First Amendment: retten til ytringsfrihet, til politisk og religiøs forsamlingsfrihet og pressefrihet.Nå har Justisdepartementet andre lover av samme type liggende klare. Departementet er angivelig i ferd med å legge siste hånd på Domestic security enhancement act, som ifølge jussprofessor Jack Balkin ved Yale gir staten «rett til å ta statsborgerskapet tilbake fra en person som angivelig står i forbindelse med en organisasjon som befinner seg på Justisdepartementetes svarteliste, selv om vedkommende

februar 2004
1 92 93 94 95 96 99