
Den amerikanske organisasjonen Human Rights Watch publiserte 9. mars en rapport som kraftig kritiserer amerikanske styrkers fremferd i Afghanistan. Rapporten forteller om tortur og mishandling av afghanske fanger og sivile. Her er utdrag fra rapporten.
Bianco, rosso, verde… e azzurro. Mappe e colori dell’Italia politica (Hvitt, rødt, grønt… og blått. Det politiske Italias kart og farger) Av Ilvo Diamanti Il Mulino, Bologna, 2003, 181 sider. Le Nouveau prince (Den nye fyrsten), Av Pierre Musso Editions de l’Aube, La Tour-d’Aigues, 2003, 195 sider. I fjor utkom to nødvendige bøker for den som vil forstå «berlusconismen» og det Italia som ga Silvio Berlusconi makten. Ilvo Diamanti understreker i sin bok fenomenets «kompleksitet», og sier seg dermed enig i Pierre Mussos påstand om at man ikke kan forklare dette fenomenet ved å redusere det til enkle begrep som «telepopulisme» eller «telekrati». Og det er enda mer feilslått å snakke om «telefascisme» eller «elektronisk peronisme».Selv om det er elementer av sannhet i disse forenklede forklaringene, forbigår de det viktigste når de reduserer den utrolige suksessen til Il Cavaliere (ett av Berlusconis kallenavn) til det faktum at han kontrollerer samtlige italienske TV-selskaper. Ifølge Pierre Musso har et «symbolsk statskupp» funnet sted – erobringen av italienernes drømmer og forestillinger. Musso er professor i informasjons- og kommunikasjonsvitenskap, og understreker at «tv-mediet ikke bare er et manipulasjonsredskap», men «først og fremst en sosial forbindelse, det vil si et bånd – for ikke å si et speil – mellom et samfunn og dets forestillinger». Musso vil med sin bok vise hvordan Il Cavaliere utnyttet krisen i de tradisjonelle partiene for å gjøre dette symbolikkens fremste domene til sitt, og etablere sitt «hegemoni» (i den betydningen den marxistiske filosofen Antonio Gramsci gir dette begrepet: politisk og kulturelt herredømme over et samfunn). For å forstå fenomenet Berlusconi må man kjenne til historien om hvordan denne magnaten fra Milano kom til toppen, og det grunnleggende elementet i denne historien er de strategier han satte i verk i forhold til bruken av TV-mediet. Berlusconi går for øvrig også under kallenavnet «forestillingenes manager».I 1990-årenes politiske tomrom – som var et resultat av kombinasjonen av Berlinmurens fall og den italienske antikorrupsjonsoperasjonen «Rene hender» – «investerer Berlusconi på nytt i symbolbruk og i italienernes drømmer». Han gir et bilde av seg selv som en slags ny Kristus som «inkarnerer og forener» de mest populære skikkelsene i Italia («formann i fotballklubben AC Milan, en rik og mektig lykkejeger, fjernsynets og Kirkens største stjerne – en slags pavefigur»). Samtidig gir han «forbrukerborgerne» i Italia «en liberal og konservativ amerikansk drøm, omformet av latinske og katolske tradisjoner», det vil si den drømmen hans tv-kanaler har formet i over to tiår. Med utgangspunkt i situasjonen i Italia tar Musso for seg den grunnleggende forbindelsen mellom politikk og billedbruk, en forbindelse som også har ført til en krise på den franske politiske scene. Har denne modellen et «eksportpotensial», slik Musso hevder? Både hans og Diamantis bok understreker egentlig i hvor stor grad situasjonen i Italia er spesifikk.Ilvo Diamanti, professor i statsvitenskap, undersøker hva som er igjen av de store lokalpolitiske tradisjonene (som i 50 år har preget italienske kommuner, provinser og regioner) i en tid hvor «partiene, fascinert av Berlusconis suksess, foretrekker å satse på kommunikasjon, og da særlig media, og velgerne har en tendens til å fokusere på lederen heller enn partiet». Diamanti har særlig studert rotfestingen til Forza Italia, dette partiet som ble grunnlagt uten særlig rot i virkeligheten av Berlusconi i 1994. Forfatteren konkluderer med at dette partiet er «en ustødig og flytende
Hvis venstresiden i USA skal vinne frem, må den begynne å snakke med de mange vanlige amerikanere som stemmer på Bush – og tror det er et slag mot landets elite.
Den politiske teoretikeren Susan Moller Okin (født 1946) døde nylig, så altfor tidlig. En innflytelsesrik tenker om likestilling, familie og rettferdighet er gått bort.
José Maria Aznar fikk en uventet dramatisk slutt på sin åtte år lange regjeringsperiode. I løpet av disse årene har han ført en politikk som har fått enkelte til å utpeke Aznar og hans Partido Popular som modell for konservative partier i Europa, helt frem til terrorangrepet og valgnederlaget i mars.
I talene sine takker Bush de amerikanske soldatene som tjenestegjør i Irak. Men han vil ikke besøke de unge mennene og kvinnene som kommer tilbake fra krigen blinde eller uten armer og bein. Dette sviket har en lang historie.
Ti nye stater trer inn i EU 1. mai 2004. Da vil unionen bestå av 19 små og 6 store medlemsland, befolkningsmessig sett. Skillet mellom små og store er imidlertid ikke det viktigste skillet i EU. De små utgjør sjelden en felles blokk mot de store.
Likvidasjonen av Hamas-lederen Ahmed Yassin i mars er enda et ledd i Sharons plan om å få palestinerne til å oppgi alle former for motstand.
Drapet på Hamas-lederen Ahmed Yassin lover ikke godt for Washingtons nye plan for et såkalt Greater Middle East, Stor-Midtøsten. Bush sliter med troverdigheten, ikke minst i de landene han vil «demokratisere».
Renault-konsernets beslutning om å gjøre store investeringer i Iran illustrerer i hvilken grad landet har forandret seg i løpet av de 25 årene som er gått siden revolusjonen i 1979. Andre selskaper er i ferd med å følge etter.
En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.
I 1997 blev indvandringspolitikken med Amsterdamtraktaten gjort til et prioriteret område for de femten EU-medlemslande. Siden da er den blevet mere og mere tillempet, tilpasset og tilslebet. Krigen mod asylretten er deklareret.
«Det eneste demokratiet i Midtøsten» blir mindre og mindre demokratisk. Ikke bare i forhold til de 3,5 millioner palestinerne som bor i de okkuperte områdene, men også overfor egne borgere.
Refusenik! Israel’s soldiers of conscience
Peretz Kidron (red), forord av Susan Sontag
Zed Books, februar 2004, 118 s.
Debatten omkring det muslimske skautet i Frankrike er ikke ny. Helt siden 1989 har det hatt en strategisk plass i medienes fremstiling av muslimer i Frankrike–og her tar man sjelden vare på nyansene.
Les Voleurs d’avenir (Fremtidstyvene)
René Monzat
Editions Textuel, Paris, 2004, 174 sider.
Gjengene Mara Salvatrucha og Mara 18 oppsto i Los Angeles på 1960-tallet. I dag er de store over hele Sentral-Amerika, og spesielt i El Salvador. De utkjemper en tilsynelatende irrasjonell kamp mot hverandre, men tilhørigheten til en gjeng er likevel et siste sosialt halmstrå for mange ungdommer.
Det er usikkert hvordan Irak skal styres dersom landet formelt får tilbake sin suverenitet. En meningsmåling publisert 21. februar viste at bare to prosent av irakerne vil akseptere at landet ledes av dagens styringsråd. Det er all grunn til å tro at motstanden mot okkupasjonen vil styrke seg de kommende månedene.
Den algeriske pressens situasjon er paradoksal. Den er uten tvil den frieste i den arabiske verden, men samtidig den mest (selv)sensurerte.
1 Etter det kurdiske opprøret i 1991 ble over hundre tusen kurdere, turkmenere og assyrere fordrevet fra Kirkuk. De fleste flyktet til Erbil- eller Suleymanya-områdene. Denne fordrivelsen ble fulgt av en ?arabiseringspolitikk?, som gikk ut på å flytte arabere til Kirkuk, både frivillig og ved bruk av tvang. Arabiseringen foregikk imidlertid også før 1991. O.a. Kurdere og andre minoriteter ble fratatt retten til å kjøpe eiendom, å få opplæring i eget språk, å gi barna navn ifølge egen tradisjon og de ble generelt utsatt for diskriminering på de fleste arenaer. Arabiseringen tiltok etter 1991, men politikken har ifølge Human Rights Watch røtter helt tilbake til 1920-årene da oljen ble oppdaget i området. Saddam Hussein gjorde på dette tidspunktet utrensninger i toppsjiktet av sin klan og ryddet sin bror og fetter av veien. Hver enkelt av dem måtte sverge overfor Gud at de ville beskytte og gjenoppbygge Irak, før de måtte erklære: ?Jeg har ikke lenger tilknytning til Baath-partiet og kommer aldri til å bli medlem igjen. Fra nå av er jeg uavhengig, med Gud som vitne.? Se www.kdp.info
Maktkamp mellom presidenten og statsministeren på Sri Lanka førte til politisk krise i november 2003. Fredsforhandlingene ble midlertidig lagt på is og de norske fredsforhandlerne trakk seg ut. Ett år etter at våpenhvilen trådte i kraft kontrollerer De tamilske tigrene områder i nord, mens nasjonalistiske strømninger er på fremmarsj i den singalesiske befolkningen.
Midt i debatten om begejstringsindustrien kommer et nyt manifest fra forfatterne bag Funky Business og drømmen om dot.kommunisme.
En författning för Europa? Erik Oddvar Eriksen, John Erik Fossum og Agustín Jose Menéndez (red.) Daidalos, Göteborg, 2003, 258 s. I juni 2003 ble det lagt frem et utkast til grunnlov for EU. Grunnlovsforslaget reiser en rekke spørsmål om EUs fortsatte utvikling. Forhandlingene om EUs første grunnlov har ligget på is siden toppmøtet i Brussel i desember (se Bernard Cassen s. 10-11). Initiativet til En författning för Europa? kom fra en forskergruppe ved Universitetet i Oslo, hvis medlemmer bidrar med analyser av ulike sider ved konstitusjonsprosessen i EU. Sammen med juristene Dieter Grimm, Joseph Weiler, Ulrich Preuss og G. Frederico Mancini, samt filosofen Jürgen Habermas, tar de for seg spørsmål som: Hva er en grunnlov og hvilke funksjoner har den? Hvor går unionen? Holder den på å utvikles i retning av en egen stat, eller forblir den et redskap for medlemslandene? Hvordan er forholdet mellom stat og grunnlov? Er en grunnlov et skritt på veien til en statsdannelse, og i så fall hva slags type? Hvordan er utsiktene for en demokratisering av EU? Hvilken rolle spiller i denne sammenheng utarbeidelsen av en grunnlov? Hva er folket, det demos som skal styre seg selv? Finnes det eller kan det utvikles et europeisk demos? Hvilke karakteristikker vil det ha? Slik sett gir boken en utmerket bakgrunn for den som vil sette seg inn i EUs utvikling, uavhengig av om selve grunnloven havner på historiens skraphaug eller faller på plass i løpet av den irske formannskapsperioden frem mot valget til EU-parlament i juni. Obsolescent capitalism – contemporary politics and global disorder Samir Amin Zed books, 2003, 190 s. Kapitalismen er foreldet og i ferd med å seniliseres. Systemets ambisjoner begrenser seg nå til å opprettholde de rikes velstand, mens de fattige, dømt til evig fattigdom, i stadig større grad demoniseres som fienden. Dette er temaet i denne boken, der den Paris-utdannede egypteren Samir Amin presenterer et nedslående bilde av klodens fremtid. Her til lands er han mest kjent for boken Eurosentrismen, men Amin har også vært direktør for IDEP (FNs planleggingsinstitutt for Afrika) fra 1970-80, direktør for Third World Forum i Dakar i Senegal, samt en av grunnleggerne av tankesmien World Forum for Alternatives. Han spår at vi vil få en verden der NATO og såkalte koalisjoner av villige vil ta over for FN, der USAs hegemoni vil være mer eller mindre komplett, og der millioner er dømt til å dø for å opprettholde den sosiale orden som er innført av USA, Europa og Japan. Amins analyse av golfkrigen, krigene i det tidligere Jugoslavia og krigen i Sentral-Asia avslører omfanget av USAs strategiske målsetning. Han hevder den politiske og militære dimensjonen i USAs dominans er like signifikant som USAs økonomiske overmakt når det gjelder å avgjøre den kapitalistiske utviklingens fremtid. Amin setter frem sine teser for å åpne en debatt om jordens fremtid, og trekker selv de mest radikale konklusjoner: Kapitalismen må overvinnes om menneskeheten skal overleve. French Women Philosophers. A contemporary reader. Subjectivity, Identity, Alterity Christina Howells (red). Routledge, 2004, 453 s For første gang presenteres tekster av ledende franske kvinnelige filosofer for et engelsklesende publikum. En rekke temaer innenfor filosofi og teori berøres: etikk, psykoanalyse, juss, politikk, historie, vitenskap og rasjonalitet. Boken består av originale tekster oversatt til engelsk, med en introduksjon for hvert bidrag, hvor forfatteren presenteres. Blant bidragsyterne finner
Israel oppleves nå som en større trussel mot verdensfreden enn Iran og Nord-Korea. Likevel får Israel fortsette sin kjernefysiske opprustning i fred.