Det er livsnødvendigt for demokratiets muligheder i Rusland, at omverdenen bidrager til at vække de konflikttrætte russere til aktiv deltagelse i fremtidens udformning. For så længe vestlige ledere fortæller ikke bare sig selv, men også russerne, at Putins kurs i det store og hele er fin, ja, så bidrager de kun til styrkelse af løgnens kultur, skriver Vibeke Sperling i dette utdraget fra boken Russland i stykker.
Mens krigen mot palestinerne fortsetter med uforminsket styrke, fører Sharon-regjeringen en annen krig mot den israelske befolkningen. Enorme summer bevilges til militæret av «sikkerhetsmessige» grunner, men den sosiale sikkerheten rives ned gjennom dramatiske velferdskutt.
Vi værdsætter ikke debat. Det, der har værdi for os, er en stor leder, vi kan følge, mener iransk filminstruktør. Og en iransk født politolog mener, at jo mere de kulturelle helte dyrkes, jo mere dyrkes ubevidst de samme strukturer, som muliggør vores storhedsvanvittige tyranniske diktatorer
Mens Iran og Nord-Korea fremstilles som de største potensielle atomtruslene i dag, iverksetter USA en ny atomstrategi. Den innebærer utvikling av nye atombomber med høy presisjon, som kan ødelegge bunkere og installasjoner under jorden. Man ser også for seg å bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike våpen.
Hvilke konsekvenser vil det ha for internasjonale strategiske forhold dersom Iran utvikler seg til å bli en militær atommakt? Landet er omgitt av atommakter, og det er spesielt faren for et sammenstøt med Israel som opptar iranske ledere nå. Samtidig tilspisses USAs trusler mot Iran.
Kunstneren Linda Västrik oppsøker sin antatte far i voksen alder. Med videokamera som vitne, skjold og våpen konfronterer hun ham med sine traumer som farløst barn. Begges har sterke følelsesmessige problemer i maktkampen som følger. I kunstvideoen kalt Far og jeg (1998) forsvinner distansen videokameraet skulle gi henne – hun blander inn lengsel, sårede følelser og hevnmotiver. DNA-testen som utføres bekrefter farskapet, men faren tror den er feilaktig, og viser bare avgrunnsdyp bitterhet overfor det hele. De to volder hverandre bare ytterligere smerte. Vi som ser videoen tas nærmest som gisler i denne private konflikten. – Skulle Västrik filmet sin far, latt målet hellige middelet? I den nylig utgitte Videologier 2 – 33 tekster om europeisk videokunst omtaler Lars Movin 80-tallets dagboksvideoer og 90-tallets kjønnspolitiske og identitetsproblematiserende kunstvideoer. Intime oppdagelser og subjektive betraktninger er utgangspunkt for allmenne sosiale og historiske perspektiver – kunstnerne gjør det private politisk. Den subjektive realismen er blitt populær de siste årene. Til forskjell fra 60-tallets franske cinema vérité og amerikanske direct cinema avgrenser en ny generasjon av dokumentarister og kunstnere virkeligheten til et rent subjektivt anliggende. Virkeligheten sett gjennom et temperament. I likhet med Västrik fremstiller også kunstneren Gillian Wearing privatpersoner i media. Eksempelvis stopper hun personer på gaten som så avbildes med deres nedskrevne tankeinnfall på et skilt – slik en ung forretningsmann står der med skiltet «I’m desperate». Andre mennesker synger til en favorittlåt hørt i hodetelefon – vi hører bare de utrenede stemmene. Wearing satte også inn annonsen «Bekjenn på video», for så å videofilme fremmede ikledd anonymiserte masker – én forteller eksempelvis om sitt utroskap. Man kan øyne en moralsk eller politisk interesse i slik videokunst. I en annen interessant ny norsk antologi, Synlig tid. Om video og virkelighet, analyseres bl.a. videomediets forhold til virkeligheten. Den italienske filosofen Maurice Lazzarato antyder der hvilken «tidskontroll» fjernsynet og annen massemedial billedproduksjon utøver i dagens postfordistiske kapitalisme. Fjernsynet «konstruerer» vår kollektive hukommelse eller fortid – om det skulle være billedfragmenter fra Vietnamkrigen, månelandingen eller Dianas begravelse. Men samtidig kontrollerer det også nåtiden, aktualiteten – ved å filme den og fordoble den med bilder. Fjernsynet driver med «nåtidserindring» på industrielt vis og nøytraliserer «den virkelige og skapende tid». På et samfunnsmessig nivå kontrolleres derfor forholdet mellom persepsjon og hukommelse, slik virkeligheten er spaltet mellom sansning og erindring, mellom det aktuelle og det virtuelle. Til tross for denne kontrollerte virtuelle virkeligheten er Lazzarato likevel optimistisk med hensyn til videoens egne politiske muligheter og potensial for intervensjon, for aktivistisk og kunstnerisk inngripen. Og mye av dagens samfunnskritiske kunst benytter video. Det er mange med Västrik og Wearing som tar i bruk dagboksnotater og identitetssøkende kunstvideo – slike sannhetsstrategier skaper gjennomslagskraft for budskapet. Også dokumentar, dogmeregler og «dogumentar» er grep som spiller på virkelighet, eller spiller på følelser så du virkelig kjenner det – slik som hos den danske regissøren Lars von Trier. Men det er et paradoks at bruk av virtuelle medier, video, kan gripe inn i virkeligheten. For er det ikke noe med billedmediet selv som forhindrer det, eller gjerne passiviserer kritikk og moralsk aktivitet? Stian Grøgaard påpeker i sin innledning til Synlig tid at videoen lett blir en klisjé for det private, det «pinlige, det alle vet, men aldri får vite nok om». En eksponering som lett blir ufarlig, et forbruk uten frigjørende emosjonalitet, «noe
Menneskerettighederne bør reformeres. Enhver har ret til at leve hvor på jorden, vedkommende måtte ønske at slå sig ned. Den første universelle rettighed kan være asylretten.
De fleste bøker om globalisering konsentrerer seg om globaliseringens økonomiske dimensjon. Men globaliseringen representerer en mangfoldig sosial realitet som omfatter både kultur, idealitet og subjektivitet. Tre nylig utkomne bøker omhandler nettopp disse aspektene ved globaliseringen.
Franske fengsler har aldri vært så overfylte som nå, og antallet fengslede kvinner har økt. Mange av dem har begått lovbrudd i et desperat forsøk på komme seg ut av en håpløs økonomisk situasjon, og er sjelden innblandet i voldskriminalitet.
Politikkens væsen. Udvalgte essays 1944-76. Introduktion, ovs. og kommentar Trine Engholm Michelsen, 274 s., Museum Tusculanum, Danmark
Hélène Cixous er blant Frankrikes viktigste forfattere og mest innflytelsesrike intellektuelle. Hun har hele tiden kretset rundt eksistensielle spørsmål knyttet til den skapende prosessen i litteratur, kunst og tenkning, med det kvinnelige og det kroppslige som et tilbakevendende tema.
Ti år etter at Sovjetunionen brøt sammen, er og blir dette sammenbruddet en gåte. Sovjetologene klarte ikke å forutse hendelsen, og mistet derfor all tiltro. Hva deres etterfølgere angår, fordelte de seg på diverse tematiske og geografiske områder – de 15 nye statenes utenrikspolitiske orienteringer, regional geopolitikk, Russlands økonomiske overgangsperiode, oljeressursene i det Kaspiske hav, indre konflikter i Kaukasus – og analyserte begivenhetene samtidig som de fant sted. Det har tatt ti år å få i gang en virkelig diskusjon om årsakene til og konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd. Mark Beissingers bok Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, som utkom i fjor,1 markerer i så måte et fremskritt. Beissinger undersøker hvordan «ideen om Sovjetunionens oppløsning, som syntes helt utenkelig, på få år ble fullstendig uunngåelig». Når det gjelder spørsmålet om sammenbruddet var en logisk følge av strukturelle problemer i Sovjetunionen, har forfatteren en nyansert tilnærmingsmåte: Han undersøker hvordan den nasjonalistiske mobiliseringen forandret oppfatningen av Sovjetunionen, og endte med å legge den i ruiner. Han analyserer Sovjetunionens sammenbrudd fra tre synsvinkler: de allerede eksisterende strukturene, begrensninger pålagt av institusjonene, og endelig de innvirkninger pågående utviklingsprosesser hadde på senere handlinger – med særskilt vekt på det siste punktet. De baltiske republikkene observerte for eksempel den gunstige mobiliseringen i Armenia omkring spørsmålet om fjellområdene i Karabakh, noe som førte til at andre handlinger ble igangsatt. Vil den Russiske føderasjonen følge den sovjetiske modellen og gå i oppløsning den også? Frykten for at dette skal skje, har tjent som offisiell berettigelse for Russlands to siste invasjoner i Tjetsjenia, i 1994 og 1999. I sin siste bok, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?,2 mener Matthew Evangelista at en slik berettigelse er overdrevet. Boris Jeltsin iverksatte den første krigen fordi han ikke var i stand til å forhandle med den tjetsjenske lederen Dudajev. Sammen med sine rådgivere håpet han dessuten å kunne bruke krigen som et middel til å bøte på sin dalende popularitet. Denne politikken fikk katastrofale konsekvenser både for Russland og Tjetsjenia. Evangelista mener også at rubelens sammenbrudd i 1998 beviser at det ikke lenger fantes noen løsrivelsesvilje i de russiske provinsene, og at Putins krig i Tjetsjenia året etter, skyldtes mer det nye russiske prosjektet om å påtvinge et «lovdiktatur», enn et ønske om å sikre føderalsystemet. Forfatteren beskylder vestlige journalister og analytikere – især engelske og amerikanske – for ikke å være kritisk nok innstilt til de massive bruddene på internasjonal lov i Tjetsjenia – brudd som forfatteren betegner som «krigsforbrytelser». En slik mangel på kritisk distanse vender en bort fra tilnærmingsmåter basert på spørsmål om legalitet og moral. Når det gjelder den generelle krigsoppfatningen, fører mangelen på distanse dessuten til at militære angrep, inkludert angrep mot sivile skyteskiver i «fiendenasjonen», gis illegitime berettigelser hvis egentlige mål er å forsvare angriperlandets eget militære. En tendens som har økt ytterligere etter 11. september 2001. 1 Mark R. Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge University Press, Cambridge, 2002, 504 sider.2 Matthew Evangelista, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?, Brookings Institution Press, 2002, 244 sider.
Sommeren i Frankrike ble preget av at kulturarbeidere streiket mot kutt i systemet for utbetaling av arbeidsledighetstrygd til frilansere. Flere store festivaler ble avlyst på grunn av streiken. I franske medier ble de streikende ofte redusert til irrasjonelle følelsesmennesker, og konflikten omtalt som et «selvmord». Fordi det dreide seg om kunstnere?
For to år siden, i juli 2001, samlet hundretusener av demonstranter seg i Genova for å protestere mot G8, men også for å markere starten på en ny sosial offensiv, med nye krefter, metoder og alternativer. Genova ble et avgjørende vendepunkt for den italienske venstresiden, skrev Toni Negri i forbindelse med ettårsjubileet for protestene. Le Monde diplomatique bringer her hans artikkel fra august 2002.
Allendes regjeringsperiode i Chile er et av historiens mest storslagne forsøk på radikal forandring av samfunnet. 11. september 1973, dagen for militærkuppet, begikk Allende selvmord som en bevisst politisk kamphandling, ifølge Tomas Mulián.
Arbeidere og aktivister som opplevde Allendes regjeringstid og som overlevde Pinochets diktatur, er levende vitnesbyrd om demokratiet på de okkuperte fabrikkene og i den nasjonaliserte industrien i Chile. Deres historier bør ikke gå i glemmeboka.
1970 4. september: Salvador Allende, grunnlegger av det chilenske Sosialistpartiet og presidentkandidat for koalisjonen Unidad Popular blir valgt til president i Chile med 36,3 prosent av stemmene. 22. oktober: René Schneider, øverstkommanderende for hæren, blir drept. Allende utnevner Carlos Prats som hans etterfølger. 1971 Den amerikanske presidenten Richard Nixon iverksetter økonomisk boikott av Chile. 11. juli: Nasjonalisering (statsovertakelse) av kobberindustrien og store gruveforekomster. 2. september: Det erklæres unntakstilstand i landet. 1972 Oktober: Streik organisert av Transportarbeiderkonføderasjonen, i stor grad finansiert av CIA. Landet lammes av streiken. 1973 4. mars: med støtte fra kristelig-demokratene vinner Unidad Popular parlamentsvalget med 43,4 prosent av stemmene. 28. juni: Presidentpalasset utsettes for et militært angrep. Kuppforsøket mislykkes takket være general Prats, som støtter presidenten. 23. august: Prats går av, etter press fra offiserskorpset som ikke deler hans lojalitet overfor regjeringen. Allende utnevner general Augusto Pinochet til øverstkommanderende for hæren. 11. september: Militærkupp. Salvador Allende tar sitt eget liv i stedet for å overgi seg. Begynnelsen på et blodig slag som «offisielt» fører til 3000 drepte og forsvunne. 1974 26. juni: General Augusto Pinochet blir «nasjonens øverste leder» i følge et «dekret» fra militærjuntaen. 1980 11. september: Pinochet innfører en ny Grunnlov som sikrer at han kan holde på makten, og annonserer at det skal avholdes en folkeavstemming i 1988. 1988 5. oktober: Regimet forkastes av folkeavstemmingen. Pinochet erklærer at han blir sittende ved makten til hans mandat går ut i 1990. 1989 14. desember: Valgseier for koalisjonen Concertación Democrática, som samler 17 partier. Kristelig-demokraten Patricio Alwyn blir valgt til president med 55,2 prosent av stemmene.
Hvad vil «dansk filosofi» egentlig sige? Vi er vel blevet vant til – fra paralleller som «dansk litteratur» eller «dansk kunst» – at se for os disciplinens danske udvikling, hvor elev følger lærer (med passende generationsopgør) – hvor det altså samler sig i en særlig dansk kulturel historie, og hvor udenlandsk påvirkning eller påvirkning fra andre områder mere er et krydderi end et existensvilkår. Dansk filosofis historie kan imidlertid slet ikke beskrives på denne måde (og det rejser naturligvis spørgsmålet om hvorvidt dansk litteratur og kunst egentlig kan det!) – der er simpelt hen ikke nogen organisk, sammenhængende, endsige dansksproget tradition. Tværtimod foregår det hele på latin til langt op i 1600-tallet, og den typiske danske filosof er berejst og internationalt forbundet i det europæiske kulturfællesskab. Snarere end historien om udviklingen af noget særligt dansk er det derfor historien om et hjørne af europæisk kultur, set gennem en geografi. Kortlægningen af dansk filosofis historie kræver således i emninent grad europæisk udblik, og det har de to forfattere til det imponerende fembindsværk i støbeskeen da også. De hører til Københavns Universitets førende forskere – den klassiske filolog Sten Ebbesen, førende international kender af skolastisk tænkning, og filosofihistorikeren C. H. Koch, expert i renaissancens og oplysningstidens åndshistorie. Som antydet ligger det på flere måder ikke særlig lige for at kortlægge dansk filosofis historie, og de to første bind af værket bryder på flere måder helt ny grund. Det første bind er Ebbesens, der har stået centralt i arbejdet med etableringen af kritiske udgaver af dansk skolastik siden banebryderen Jan Pinborgs tidlige død – dvs. af filosoffer som Martinus de Dacia, Johannes de Dacia, Boethius de Dacia – eller Martin, Johannes og Bo fra Danmark, som de ville hedde på dansk. Disse filosoffer tilhører en tidlig tinde i dansk filosofi omkring «modismen» i 2. halvdel af 1200-tallet – dvs. den gren af den skolastiske filosofi, der udvider den netop genopdagede Aristoteles på logikkens og sprogteoriens område ved at interessere sig for «modi significandi», betydningsformer. Boethius vandt sig en tidlig hæder ved at stå centralt i den berømte liste på 219 antagelser, som biskoppen af Paris fordømte i 1277 i et forsøg på at dæmme op for aristotelismen og i bredere forstand for at inddæmme den skolastiske filosofis stadig større selvstændighed i forhold til kirken. Boethius’ ry varede imidlertid ikke længe og med den store nedgang i filosofien, der fulgte med renaissancehumanisternes vending mod det praktiske liv og hårdhændede opgivelse af skolastikkens indsigter, blev hans kiste for alvor forseglet. Ebbesen er imidlertid blandt de forskere, der ser Boethius som en af de største og mest orginale filosoffer i skolastikken – på linje med Abélard, Aquinas, Duns Scotus, William af Ockham osv. – og Boethius får da også en absolut hovedrolle i bind 1. Hele hans aktive virke udspiller sig – ligesom sine skolastiske landsmænd – i det internationale filosofiske kredsløb med center i Paris; først med Københavns Universitets grundlæggelse i 1479 får Danmark en egen basis for filosofisk udvikling. Boethius hævder, at «Alt der er til er enten en ting eller en måde ved en ting» – han arver fra den persiske aristoteliker Avicenna den ide, at ting generelt er «fællesnaturer», der hverken er almene eller singulære (og derved undslipper universaliestriden, i det mindste i dens mere primitive form) – de kan så i
Kjernen i den nyliberale offensiven har vært å overføre eierskap fra det offentlige til det private. Er det legitimt med privat eierskap av naturlige eller sosiale produkter som jord, luft, produksjonsmidler og kunnskap?
Den andre palestinske intifadaen befinner seg i en strategisk blindgate, med ledere som trekker i vidt forskjellige retninger. Statsminister Mahmoud Abbas setter sin lit til Bush-administrasjonen, mens Hamas går den militaristiske veien. Ingen av dem argumenterer for å mobilisere hele den palestinske befolkningen til kamp for demokrati og selvstyre.
Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad ble nylig utgitt i fransk oversettelse. Vi bringer her Le Monde diplomatiques omtale av boka.
I etterkant av terroraksjonene i Moskvas Dubrovkateater i oktober 2002, har det kommet frem at Russlands hemmelige politi, FSB, kjente til gisselaksjonen før den fant sted og bidro til å gjennomføre den.
Journalisten Sergio Gonzáles Rodrígues har gjennom flere år fulgt denne saken, og antyder at forbindelsene mellom visse kriminelle miljøer og den økonomiske og politiske makten er det som hindrer en reell etterforskning og oppklaring av disse drapene, som i stor grad rammer fattige kvinner.
Bush og hans kampfeller utviste en usedvanlig forakt for demokratiske verdier under forberedelsene til krigen i Irak og korstoget for «demokrati» i Midtøsten. En forakt de også avkrevde av alle potensielle allierte.
